Bjørn Morgan Lundsrud

Kjære Bjørn, du var ikke bare en bror for meg, men du ble også en reserve far for meg, ettersom vår far gikk bort for mange år siden Du var en spillopp maker uten like, du tullet og tøyset og fant bestandig på mye sprell Har en historie om da du skulle kjøre Inger Anne, Lill Tove og meg ned på Rema, tilfeldig vis hadde Maxbo åpnet butikk rett ved siden av, og der kunne man kjøre bilen inn å laste opp på ene siden og ut igjen på ande siden, der måtte jo du kjøre inn og ta 2 runder før du parkerte på Rema, Lill Tove hadde sunket ned i setet og var så flau, da sa du, tar en runde te væ, Det var slik du var og det er sånn jeg og alle andre kommer til og huske deg Hvil i fred kjære bror Jens

Da vi var barn var det en slags maktkamp om hvem som hadde den sterkeste pappaen. "Pappaen min er sterk han." "Nei, pappaen min er mye sterkere enn pappaen din". Men pappaen vår var den sterkeste. Den 24.juli i fjor satt vi på Ullevål sykehus. Vi visste at det var noe i hodet til pappa som ikke var bra, men ikke hva. Kirurgen fortale at pappa hadde en stor aggressiv svulst i høre frontallapp. Han hadde fått hjernekreft. Det viste seg at det var av typen uhelbredelig. Prognosene var lite oppløftende, men det fantes langtidsoverlevende. Pappa ønsket full behandling med stråling og cellegift. Han skulle være den langtidsoverlevende. Behandlingen gikk ut på at pappa skulle leve lengt mulig og best mulig med kreften. Pappa hadde stor sorg og frustrasjon for at han hadde fått kjøreforbud, i første omgang for et år. Han var så glad i å kjøre og friheten til å dra dit han ville og når han ville var borte. Det var aldri et tema om at han skulle gå bort. Han var fast bestemt og med et stort håp, om at han var den heldige. Han forholdt seg til datoen fra når han fikk kjøreforbud og 1 år frem i tid. Bare han holdt ut all behandling, så var kreften i sjakk til sommeren. Han drømte om å kjøre bil, øvelseskjøre på motorsykkel med Noah og Oliver og vi skulle på bobiltur til Nord Norge. Håpet holdt han gående. Tony og jeg ble med på drømmene, men skjønte tidlig at det ville forbli med drømmer. Da pappa var til stråling på Radiumhospitalet, var jeg så heldig at jeg fikk være der for han hele tiden. Tony kom inn til Oslo flere ganger i uken. Pappa likte aldri å være alene. Vi gjorde det vi kunne for at han ikke skulle være alene. Formen til pappa ble dårligere for hver uke og tilslutt for hver dag, men vi er så stolte av pappa. Selv om kroppen sviktet, så ble han ikke sittende inne. Selv med staver og senere rullestol, så var han med på fotballkamper, håndballkamper, skøyteløp, ut på shopping og middager. Rastløsheten hadde han hele tiden, selv om personligheten hans var veldig endret. Tony og jeg er så glade og takknemlige for den tiden vi fikk med pappa. Han var en pappa vi alltid har vært stolte av. Vi sitter ikke nå og tenker på alt vi ikke får oppleve med han, men ser tilbake på en fin og trygg barndom, ungdom og tidlig voksenliv med han. Pappa var en praktisk mann og hadde alltid en smart, enkel og lur løsning på det meste. Han stilte alltid på hvis vi trengte hjelp, og jeg tenker at pappa sin måte å vise kjærlighet på, var å hjelpe til med praktiske ting. Heldigvis for meg, så var han like utålmodig og spontan som meg. Ting man ville få gjort, skulle helst vært gjort med en gang. Var det noe jeg ikke fikk til selv og Per Kristian ikke kunne hjelpe meg, så ringte jeg pappa. Da var prosjektet raskt i gang. Pappa var alltid morsom og leken. Da vi hadde venner på besøk i Åssiden, tok han seg alltid tid til lek og tøys. Mamma sa at jeg hadde pappa rundt lillefingeren. Det stemte nok, for det var ingen som skulle tulle med jenta hans. Det fikk Tony erfare ved flere anledninger. Det var også veldig lurt å spørre pappa hvis det var noe vi ville ha, han sa som regel ja. Pappa ble skikkelig stressa hvis jeg ble lei meg og da spesielt hvis jeg gråt. Da visste han ikke helt hva han skulle gjøre. På trialløp ble det mye velting og kål, når jeg fikk ny og større sykkel. Pappa husket spesielt et løp i Hobøl, hvor det meste gikk galt for meg. Vi satt i romjula sammen med Kim og mimra, da spurte pappa om jeg husket det løpet. For som han sa "Da butta det greit for deg". Men det jeg husker best, er at jeg slo hånda og begynte å gråte, pappa super stressa og ville at vi skulle gå i kiosken. "Hva vil du ha? Hamburger, brus, is, sjokolade?". Jeg kunne få alt jeg ville. Sånn var det alltid. Han ville kjøpe tilbake smilet mitt med godsaker fra kiosken. Pappa og jeg har aldri trengt å fortelle eller si hverandre ting. Vi har bare visst. Når han ble syk, så trengte han bare å se på meg, så viste jeg hva han trengte eller ville ha. Tony og pappa hadde glede i samme interesser, som biler og motorsykler. De var på festivaler, billøp, biltreff og hadde det mye moro som far-sønn og kamerater. Da Tony og pappa hadde kjøpt seg motorsykler i fjor, så ville Tony at de skulle ta en tur til Geiranger. Kim skulle også være med, han måtte bare kjøpe seg sykkel først. Pappa satt hele dager og leita på Finn etter sykkel til kim og ringte ivrig til Kim ved aktuelle funn. Samme hvor i landet syklene var, for pappa hadde ikke avstander noe å si. Det ble motorsykkel på Kim og tur til Geiranger ble det 2 uker før pappa opererte. Det var viktig for pappa at det ble noe av denne turen og det var ikke snakk om værforbehold. Det skulle skje den bestemte helgen. Da vi fortalte at vi skulle ha Oliver, var pappa tidlig ute med å si at han ville kalles for bestefar. Bestefar med trykk på BESTE. Han var innom hver dag da Oliver ble født. Fast rutine da han kom, vasket hendene, tok en tyggis og tok opp Oliver fra vugga. Oliver lå på brystet til bestefar, helt til bestefar dro hjem. Da Noah kom inn i livet vårt bodde Tony hos pappa. Tony var ganske stressa, men bestefar var der med ro og trygghet for dem begge. Pappa snakket ofte om den lille gutten med den grønne lua si, som sto ved kjøkkenbenken og ville ha brødskiver med leverpostei. Når pappa kom med Pontiacen, sto Oliver i døra, hoppet, pekte og ropte "Besse tøff bil, Besse tøff bil". Da fikk jeg erfare at det er forskjell på egne barn og barnebarn. For da vi var små kjørte pappa blant annet en rød Volvo. Da han hentet oss måtte vi ta av uteklær og sko før vi satt oss inn i bilen. Vi fikk ikke sette oss inn med møkkete klær. Volvoen var alltid strøken. Oliver fikk ha skoa på i Pontiacen, stå i setene og klatre rundt inni bilen. Bestefar lot barnebarna gjøre som de ville. Da han kom var det alltid lek og tull. De brukte han som klatrestativ og lot dem herje på. Da han hadde jaga dem opp, så var det veldig enkelt for oss å lande ungene igjen... Pappa var med på aktiviteter som Tony og jeg drev med. Ekstra ivrig når vi holdt på med trial. Vi hadde mange skiturer i lysløypa og pappa hadde med telys i lomma, i tilfelle vi trengte mer smøring på skia. Pappa har alltid likt vintersport og motorsport. Da jeg fikk motorsykkel ordnet han med sykkelen, dor den skulle alltid være strøken og han gjorde det han kunne for at den skulle gå raskest mulig. På de årene jeg hadde motorsykkel, så vasket jeg den ikke en eneste gang eller gjorde noe som helst vedlikehold. Det var så vidt jeg fylte bensin selv. I vinter sa han at nå er det min tur til å holde i stand motorsykkelen til Oliver. Pappa stilte opp på alt av aktiviteter for barnebarna også. Skøyteløp, håndballkamper, konserter, trial og fotballkamper. Han var ikke den som heiet høyt, men han var der og var så stolt av barnebarna og det dem fikk til. Endre synes det var veldig fint at bestefar kom på trial og fotball, for da ble det alltid pølse i kiosken. Felicia og gutta hadde alltid et trygt og stort fang de kunne sitte i. Barnebarna synes bestefar var så stor og sterk. De mente også at bestefar hadde en egen uniform. Mange tenker da en militæruniform eller lignende. Men bestefars uniform var, hvit t-shirt, blå olabukser, hvite sokker, sort belte og tresko. Uniformen har han på seg nå. Det er så mye fint å si om den fine pappaen, bestefaren og svigerfaren vår. Han var en utrolig flott fyr. Morsom, leken, smart, hjelpsom og rett og slett verdens beste mann. Pappa kjempet til siste åndedrag og livet hans ble alt for kort. Vi tar med oss alle gode minner.

Barndom, ungdom, våksen alder. Bare gode minner

Kjære Bjørn. Du var den første riktig gode vennen jeg fikk i de tidlige ungdomsårene i Trøgstad og vi holdt sammen i mange år. Før mobiltelefonen ble tilgjengelig kunne du sitte i vinduet på Dammen hos Erling og Randi med lommelykt og signalisere til meg som satt i vinduet på soveromsvinduet på Snippen når vi skulle treffes. Jeg husker hvor lang tiden var når du dro i militæret og vervet deg til FN styrken, men heldigvis kunne vi holde kontakten også etter det. Jeg kunne være med deg på jobb og etter hvert jobbet du noen måneder på trykkeriet i Oslo sammen med meg. Vi jobbet sammen på hønseriet på Delingsrud, vi dro på korte mopedturer og etter hvert motorsykkelturer sammen, vi kjørte 3 personer på en Tempo Taifun til fest på Tangen i Høland, vi kjørte med en Neckar på isen på Kallaksjøen og Grefslisjøen, vi hang i et VW panser etter bil på vinterføre på Sentvet, vi stjal frossen høne fra fryseriet til butikken på Sentvet, vi dro på hyttetur og vi bygde våre første hjem på nesten samme tid. Selv om vi ikke har hatt kontakt de senere så var alltid mulighetene der. Nå er også muligheten borte. Du vil bli dypt savnet. Hvil i fred Kjære venn.